Litt mer “alvorlig” enn vanlig.
En tanke kom til meg i går om kropp, muskler, fett og styrke og alt det der.
Jeg har jo alltid et eller annet treningsprosjekt på gang, noe som skal føre meg til det ultimate målet… Som endret seg årlig.
Ett år er det handstand, ett år er det å gjøre så og så mange pullups, eller pushups, så er det å løfte så og så mye deadlift eller ha six pack…
Jeg vet ærlig ikke alltid hva jeg prøver å oppnå.
Eller, jo. Jeg vil se fit ut.
Men hva er “Fit”?
Når er jeg fit nok? Vil jeg noensinne slappe av og si :” Der. Nå har jeg nådd målet mitt. Nå kan jeg vedlikeholde.”
Jeg håper det, men jeg vet ikke.
For alt jeg vet så kan det hende jeg aldri ser meg fit nok. At det alltid vil være noe mer, noe som mangler, noe som ikke er godt nok.
Jeg går nå på en relativt strengt matplan med ekstra trening.
Så langt går det bra. Jeg liker å ha en plan jeg kan følge slavisk, men likevel ha rom for “kos” uten at det ødelegger “planen”.
Det er første gang i mitt liv jeg går på en cutting diet for å miste noen kg. Og det føles absurd å si det.
For en som alltid har vært den spinkle og tynne.
Jeg er jo ikke tjukk, men det er mer enn jeg har hatt før, og i følge en bodyscan så har jeg over gjennomsnittet i midjemål 😂
Har sikkert drømme kroppen om jeg levde på 50tallet, med den klassiske timeglass formen og brede hofter.
Kroppen forandrer seg, særlig kvinne snart 40.
Og det går så fort!
Jeg er ikke redd for å miste kontroll og bli anorektisk eller falle i en vond sirkel som kommer til å skade kroppen. Jeg føler jeg har god kontroll pr i dag.
Jeg er mer redd for å falle ut av programmet og miste fokuset. Miste progresjonen og se alt jeg jobber mot forsvinne.
Det kan skje. Men håper ikke det skjer.
Programmet krever disiplin og en vilje til å gjøre det som trengs.
Lenge.
Det blir tøft. Det er tøft. Men også gøy.
Jeg blir sterkere og jeg ser progresjon, litt og litt. Og det er resultatet som er gøy. Det er belønningen for hardt arbeid og pågangsmot.
_________________
Likevel er det rart for meg som min egen person og hele tiden ha en delt mening om min egen kropp. Jeg blir aldri enig.
Noen vil kanskje påstå at jeg er den sterkeste og sprekeste personen de kjenner. At jeg ser både sterk og fit ut.
Noen vil ikke se at jeg trener i det hele tatt.
Jeg har ikke muskler som strammer seg under klærne, eller en rygg bred som en bjørn, eller bein som en skøyteløper.
Jeg har en tendens til å sammenligne meg med andre i det stille.
På gymmen så klarer jeg for livet mitt ikke å se meg som de andre. Fordi jeg sammenligner meg med “personer i en helt annen liga”.
De som er veldig sterke, veldig sterke, har alt av muskler og en “perfekt instagram kropp”, bare uten filter 🙌😁
Jeg ser på de med beundring, og vil liksom dit selv.
Men alle vet jo at det er lettere å bygge muskler når man er 20år kontra 40år. Så jeg må nok gjøre noe annerledes/mer for å ta de igjen. Haha.
Som jeg har begynt med nå.
Og jeg har fått kjeft om at jeg ikke får lov å si at jeg ikke er sterk, så det skal jeg ikke si.
Jeg er sterk (så er det en stemme i meg som vil si : Ja men ikke så sterk som den og den.. for DE er sterk DE)
Så jeg blir liksom flau når noen sier jeg er sterk eller fit eller noe “positivt”, så må liksom skyndte meg å legge til :” Ikke så sterk, men sterkere enn jeg har vært før, men er langt i fra sterk – sterk som DE AnDRE”
Det er jo bare tull å si/tenke sånn, men… Jeg har liksom ikke lyst å ta credden fra de som virkelig HAR det! 😅
* Jeg er supersterk sammenlignet med noen som aldri har trent i sitt liv.
* Jeg er helt allminnelig/normal sterk i CrossFit verden.
* På vår gym er jeg bottom 5 sterk av de som skriver scoren sin på tavla.
Så er det meg da, som ignorerer de to første punktene og fokuserer på den 3.
Stupid. 🤷
Jeg kan se meg i speilet en dag og tenke at : Yeah look at me.
For å se meg igjen i speilet dagen etter og tenke: Hvor kommer alt dette magefettet fra? Hvorfor har jeg ikke triceps? Burde jeg ikke ha mer muskler her og der etter 6år med CrossFit og snart ett år med protein og kreatin tilskudd?
Det bare ramla ut masse tanker. Det er underlig når kroppen bare endrer seg. Tror det er noe jeg må bli vant til og lære meg å akseptere.
Og desto viktere å være med på reisen og holde helsa på rett sted. Spise sunt og være i bevegelse:)
Jeg vil jo være sprek og frisk, uten vonde knær og rygg – når jeg blir pensjonist 💪
Særlig når det ligger i familien med svake armer og ledd.
Oppsummert.
Jeg er sterk (og egentlig “litt” fit), men føler meg innimellom alt annet enn det. Jeg ser ikke alltid min egen styrke, og tenker ikke alltid på at de aller fleste av oss kan ikke gjøre en pushup, eller pullups.
Eller flere.
Det koster å oppnå resultater, og den kostnaden skal jeg ta. Programmet mitt sier faktisk at jeg skal fortelle mine nærmeste om hva jeg holder på med, at jeg kan trenge deres støtte på reisen. For det er en livsstilsendring, og den er tung, helt til den har blitt en rutine og en del av hverdagen.
Og jeg skal si at jeg setter veldig pris på heiarop.
Får det i hvertfall hjemme, så det føles veldig godt å ha en der som heier på meg og motiverer når det blir vanskelig.
Jeg skjønner at det kan være vanskelig å forstå for noen som ikke deler denne galskapen (trening og sunn mat. Masse masse brokkoli 😅), og det er helt i orden.
Det viktigste er jo å være glad i livet, det livet gir meg, være sunn og sterk – for helsa sin del.
Forskning sier jo nå at tung styrketrening er superbra for kvinner 40+ (og alle kvinner generelt)
Så bare å kjøre på jenter👍💪 det er ingen unnskyldning som er så dumme som “jeg vil ikke bli bulky”
Da skal du trene MYE og dedikere hele livet ditt til å bli BULKY, og jeg tror ikke de fleste av oss er der.
Dessuten er bulky kvinner hot.
Alstå uten boling. Boling er ikke sexy. Det er litt ekkelt. Unaturlig bulky.
Anyways.
Stay strong.
Det har skjedd noe på 3 uker da. Og dette er noe jeg må se på når jeg føler jeg er stuck.
For det går fremover, bare saktere og saktere jo lenger inn i greia man kommer.
Også ser maten min om dagene sånn ca sånn ut. Grønt og fint 🙂
