Min ”Murph”

Den fryktede ‘benchmark’ øvelsen kommer en gang i året.
På dagen i dag så gjør alle Crossfit boxer (med respekt for seg selv) denne Memorial (Hero-wod) økten sammen.
Jeg vil jo ikke være utenfor, selv om jeg har grudd meg i hele dag til å gjøre den.
Med god grunn. Den er absolutt helt Jævlig! Og så opp i mente.

Den ser sånn ut.

For time – betyr i denne settingen : Bare gjør deg ferdig med hele dritten! (Om det så tar langt inn i neste økt, so be it.

At man skal starte herligheten med 1600m løping er jo et eventyr i seg selv. Vi var jo heldig å få pause fra regnet og all ting. . . .
Som du vet, så er ikke løping min sterkeste side, og det skinte igjennom i dag kan du si.
Allerede etter noen få hundre meter, så peser og hiver jeg etter luften, med sting som følger med meg hele veien.
Men jeg sa til meg selv at jeg MÅ IKKE stoppe opp og begynne å gå, for da vet jeg at jeg går hele veien og klarer ikke jogge videre.
Så med min klossete løpeteknikk kjempet jeg meg igjennom de første 1600m. . .

RETT inn i :
100 Pull ups
200 Push ups
300 Air Squats

Fikk tips av noen andre drevne crossfittere at de anbefaler å dele den delen opp i runder på 20 (for ditt eget beste, og for å unngå at du havner på sykehus)
Så da ble det :
5 Pull ups
10 Pushups
15 Airsquats
x 20 runder

Denne er vanvittig mental. 20 runder er lenge, skal jeg si deg.
Og når pushupsene blir det verste. . .
Ikke at pullupsene ble så veldig lekre på slutten.
Etter noe som virker som en evighet, og husketallene på tavlen din gradvis nærmer seg 20 runder så kommer en til slutt til … Oh hey – enda en runde med 1600m løping !
Men denne gangen er beina syrete, og du har egentlig mest lyst å ligge i fosterstilling på gulvet.

Hodet er likevel innstilt på at du MÅ bare få det unnagjort. Du bare MÅ være en av de som har fullført. Du vil IKKE være utenfor. Bare.en.siste.del.igjen.

For en n00b på løping så brant lårene noe inn i hutti-heita halveis inni der et sted, stingene kom tilbake og det eneste som gikk igjennom hodet mitt var at jeg må IKKE stoppe, la beina gå, kom deg fremover, fest blikket på ‘noe’ og bare tving deg igjennom.
På de siste 200m så sto det en gjeng Crossfittere som allerede var ferdig med økten, på busstoppet og heiet på oss som passerte. Det var utrolig koselig, må jeg si. Følte jeg løp maraton eller noe, og det var heiagjenger der..’bare for meg”
Var i hvertfall det som gikk igjennom mitt hodet da. Ha ha. Elsker når det skjer.
Tusen takk til dere, om dere ser dette. Det ga meg en sårt trengende boost.
Så jeg gjorde som de, da jeg var ferdig og sto på busstoppet- Var bare å klappe og heie på de som passerte.. om det var vanlige joggere eller Crossfittere vet jeg ikke, jeg heiet på alle jeg så som jogget forbi xD ha ha
What a weirdo.

Jeg kan trygt si at jeg ramla inn døren og kravlet meg inn i fosterstilling umiddelbart da jeg var ferdig. The pain was real. Kan ikke sette fingeren på hva som var vondest, lungene eller lårene.
Men stoltheten var større!
I følge treneren, så var jeg nå ‘endelig en voksen kvinne‘ – highfive.
Ha ha

Dette er andre gang jeg har gjort Murph, men jeg husker ikke hvor jeg landa sist gang (i 2020 og trent Crossfit i 1 mnd ), antageligvis /forhåpentligvis dårligere enn i dag.

Min tid landet på 47:56 minutter.
Rx.
Klarte meg så vidt igjennom uten å skalere, som var målet.

Beina skalv hele veien hjem. Tar det som en god deal.
Blir fridag i morgen for å si det kort (må gjøre dugnad i hagen for borettslaget…håper det innebærer mye tøy og bøy)

Hands down til alle Murphere i dag! Dere er RÅ, uansett hvilken versjon av Murph du gjorde.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg